• Black Box teater
  • Oslo Internasjonale Teaterfestival
  • 5–14 March 2020
  • Performances, installations, talks,
    seminars and festival club
  • Intervju med Alice Ripoll

Av Wilson Le Personnic / publisert 9. desember 2019 i Ma Culture

Oversatt til norsk av Mira Langeland


Koreografen Alice Ripoll har i flere år jobbet med dansere fra favelaene i Rio de Janeiro, og den hybride stilen hennes henter sin brennende og smittsomme energi fra gatedansene i de brasilianske ghettoene. For tiden er hun på turné med sin siste forestilling Cria, inspirert av dancinha og passinho, to danseformer født på fortauene og under favelafestene i Rio. I dette intervjuet snakker hun om sitt møte med de unge danserne, politikkens innvirkning på dansefeltet i Brasil, og utfordringene med å fortsette som koreograf i en sosial og kulturell situasjon som har blitt drastisk forverret etter at president Jair Bolsonaro kom til makten.


Cria har de samme utøverne som det forrige stykket ditt, Suave. Hvor møtte du dem?

Jeg møtte dem i 2014 da jeg og flere andre koreografer ble invitert av kulturforeningen bak Panorama-festivalen i Rio de Janeiro (ACPAN) til å delta i programmet «Entrando na dança», hvor kunstnere samarbeider med ungdom fra utkanten av byen om å lage en forestilling. Instruksen vi fikk var å blande gatedans med vår egen personlige koreografi. Jeg bestemte meg for å jobbe med passinho, en urban dansestil fra Rio, og holdt en audition for å finne unge dansere. Da gruppen var dannet, jobbet vi sammen i tre måneder og lagde Suave. Festivalsjefen ble begeistret for stykket og valgte å ta det med i det offisielle festivalprogrammet. Oppmuntret av de gode   gene vi fikk, etablerte vi dansekompaniet Suave for å fortsette å utvikle samarbeidet vårt. Utøverne var alle veldig unge den gang, noen av dem hadde knapt fylt atten år.


Hvilke forbindelser er det mellom de to stykkene?

Research-prosessen bak Cria har enormt mange fellestrekk med Suave, som var det første stykket jeg lagde med disse danserne. I Suave var det en veldig fri sekvens som jeg alltid ventet utålmodig på, en sekvens jeg likte spesielt godt, men som ikke var vesentlig for helheten, uten at jeg vet hvordan jeg skal forklare det her. Jeg fikk lyst til å utvikle ideen i et nytt stykke; å organisere denne spontane, strømlinjeformede dansen. I etterkant skjønte jeg at akkurat denne dansen faktisk stammet fra passinhoen som kalles dancinha, og som er kjempepopulær på fester i favelaen i Rio. Det var første gang denne dansen ble brakt til scenen...


Hvilken plass har dans i Rios favelaer?

Passinho-dansen oppsto på funk-ballene, som er enorme fester i favelaene organisert og finansiert av narkolangere. Jeg er ikke helt komfortabel med å snakke om det siden jeg aldri har bodd i en favela og tror danserne kunne svart bedre. Det jeg kan si at favelaene i Rio oser av kreativitet når det gjelder å lage dans, men også teater og musikk. Historien danserne forteller meg er at narkolangerne, som er veldig unge gutter, oppfant og populariserte passinhoen. Så begynte unge dansere (i samme generasjon som de som jobber med meg) å etterligne den. Siden det er vanskelig for narkolangere å bli dansere – forlater de favelaen blir de automatisk arrestert av politiet – begynte de å betale unge gutter for å delta i dansebattles på kveldstid. Stilen ble raskt bedre og begynte å bli koreografisk interessant. Coca Cola har også sponset og filmet en stor dansebattle, ​​noe som har bidratt til å gjøre gatedansen mainstream i Rio. Jeg forteller denne historien for at du skal få et inntrykk av hvor viktig dansen er i favelaene: En generasjon med unge som kunne ha vært døde holder i stedet på med dans, men mange andre dør fortsatt. I favelaen kan en gutt med en pistol ha stor tiltrekningskraft, akkurat som en god danser. I begge tilfeller handler det til en viss grad om en kroppsliggjøring av makt.

 

Hvordan jobber du med danserne?

Jeg bruker stort sett alltid den samme arbeidsmetoden. Det finnes scener som er nesten ferdigskrevne i hodet mitt, som et bilde eller en drøm. Så må jeg overbevise eller veilede danserne slik at de drømmer det samme som meg... Det er ikke bare et spørsmål om å utøve, men om å gjenskape, for det er viktig for meg at det også er deres verk. Jobben min består i å høre hva gruppen uttrykker og gi form til dette uttrykket. Jeg gir dem oppgaver for at de skal begynne å bevege seg og improvisere, og så begynner jeg å fiske i forslagene deres. Noen ganger kan jeg være styrende og be etter noe bestemt fra en bestemt person, men det viktigste for meg er å skape en tillitsfull stemning hvor interessante ting kan dukke opp. Når danserne begynner å åpne seg og bevegelsene begynner å komme, lager jeg nye øvelser eller improvisasjoner derfra, for å tappe stadig mer av ideene, bildene …  

 

Hva ser du på som utfordringene ved å flytte denne «urbane» praksisen inn på en scene?

Selv om den tar opp i seg bevegelser fra andre stiler, som popping, frevo, samba og så videre, blir passinho regnet som den første gatedansen som har oppstått i Brasil. Det er en virkelig unik stil, radikalt frisk og nyskapende, og jeg er glad for å være involvert i dette prosjektet med disse danserne. Men i mine øyne er den viktigste delen av researchen ikke danseformen, men utøverne. For å være ærlig legger jeg ikke så mye vekt på stiler. Danserne tar med seg det de kan til meg ... Noen ganger spør jeg dem om de har lært noe nytt, eller hva slags type dans som interesserer dem akkurat nå. Jeg tror jeg kunne jobbet med mange stiler. Det blir et utgangspunkt for å observere dem, bli bedre kjent med dem, gjennom bevegelsen. Passinho er en veldig vakker dans og utrolig å se på, men det er også interessant å oppdage hvordan den virkelig får deg til å se de som danser den.


Kulturbudsjettene i Brasil kollapset etter statskuppet i 2016. Hvilken virkning har den økonomiske situasjonen hatt på dansefeltet? Og på koreografyrket? 

Den generelle situasjonen i landet ble betydelig forverret etter kuppet. Hovedutfordringen med å produsere dans i Brasil i dag er mangelen på offentlig kulturpolitikk. De få kommunale og føderale støtteordningene som fantes, og som var den eneste investeringen i ikke-kommersiell kunst, ble ganske enkelt lagt ned. I retrospekt kan vi ikke si at disse tidligere ordningene tjente de som trengte dem mest. De hjalp nesten utelukkende middelklassen. Da venstresiden fikk makten i Brasil endret imidlertid situasjonen seg: De fattigste begynte å ta plass og fylle opp kunstscenen. For øyeblikket har vi mindre penger til kunst, men folk er villige til å jobbe for mindre, fordi de før ikke engang kunne drømme om å leve av kunsten. Vi lever i en spesiell tid hvor store utøvere fra middelklassen gir opp dansen fordi de ikke lenger kan opprettholde sin vanlige levestandard, noe som er trist. Men jeg ser at det dukker opp mange dyktige dansekunstnere fra ghettoen. De er resultatet av kulturpolitikken som ble innført da venstresiden satt med makten. Det nåværende politiske klimaet er veldig tøft i Brasil: Alt som har med kunst å gjøre er i fare. For vår del klarer vi kun å holde kompaniet i live på grunn av turneene. 

 

Hvordan har kulturfeltet og dansemiljøet (over)levd siden Bolsonaro kom til makten?

Bolsonaro har bare styrt siden 1. januar 2019 og hele situasjonen i Brasil har allerede raknet. Uten offentlige tilskudd arrangeres det ikke festivaler, og teatre og kultursentre kan ikke opprettholde driften. Vi har opplevd et forferdelig tilbakeslag med styrking av høyreradikale partier og ytringer som offentlig oppfordrer til vold og militarisering, demoniserer kunsten og forfølger kunstnerne. Bedre blir det ikke av at vi har en av de største fjernsynsindustriene i verden, med svært høye seertall. Dette monopolet, som styres av en håndfull mennesker, er ødeleggende: TV-kanalene dropper kulturelle kvalitetsprogrammer og stjeler dermed den tilgjengelige tankekraften, fantasien og vurderingsevnen til et potensielt scenekunstpublikum. Mainstream-media er i hendene på et knippe millionærfamilier og politikere som ikke bryr seg om å tilby et program som samsvarer med landets rike kulturelle mangfold. Programmeringen deres har uante skadevirkninger for Brasil: Den er rasistisk, sexistisk, viser de verste amerikanske filmene, kanoniserer fotball, gir plass til kvinnefiendtlige reklamer, opphøyer de hvite og rike som eksempler til etterfølgelse og latterligjør de fattige. Å skape kunst i gatene og på teatrene er en slags ispose vi bruker for å lege sår og skader forårsaket av brasiliansk TV. Det er vanskelig å si så mye mer om det, for vi har turnert rundt i hele Europa i år og jeg har jobbet så mye at jeg ikke har hatt tid til å følge dansemiljøet i Brasil på avstand. Jeg vet bare at mange kunstnere har gitt opp dansen etter at statsstøtten forsvant. Likevel ser vi at det bobler over av talenter i landet: koreografer, dansere, musikere, skuespillere og profesjonelle utøvere innen alle kulturfelt. I dag er det kjempemange. Så mange at disse talentene forlater Brasil for å jobbe i land der kunsten blir mer verdsatt, eller til og med er institusjonalisert.

 

I flere år har vi sett at mange brasilianske koreografer og dansere nettopp bosetter seg i Frankrike, Belgia eller andre steder i Europa. Du har valgt å bo i Rio de Janeiro. Hvorfor? 

Jeg har private forpliktelser som hindrer meg i å forlate Brasil nå. I tillegg leder jeg to kompanier med dansere som bor der. Jeg vil ikke slutte å jobbe med disse danserne nå. Jeg vet heller ikke om jeg ville ha tilpasset meg andre steder: jeg ville savnet gleden hos brasilianerne... Situasjonen i Brasil er svært vanskelig i dag, men når jeg sammenligner min egen situasjon med den danserne mine er i, som bor i voldelige nabolag og har som eneste mål å holde seg i live, tenker jeg at jeg burde bli værende og fortsette å jobbe sammen med dem.

 

Tror du at disse omstendighetene skaper en ny form for dans, som kanskje er mer politisk?

Helt klart. Jeg minnes på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet da  stykkene ofte var samfunnskritiske og fordømte vold og ulikhet i Brasil. Selv kunstnere som i utgangspunktet ikke hadde en politisk stemme, endte opp med å lage politiske verk. Og så fra 2010, i det nye tiåret, var det plutselig mange forestillinger i Rio de Janeiro som handlet om naturen. Jeg husker at jeg syntes det var et pussig sammentreff ... Og på teateret iscenesatte de hverdagsliv ... Jeg sa til meg selv: Kunstnere og folk kan endelig puste nå som Lula-regjeringen sitter trygt. Det var en ordentlig lettelse! Vi fikk nytt håp og slapp løs fantasien om å skape noe annet. Det var ikke lenger utenkelig å la være å fordømme noe i et verk. Nå som alt har endret seg er vi redde og urolige, og det gir tydelig gjenklang i kunsten. Brasiliansk hiphop er en stor inspirasjonskilde for meg. På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet fordømte hiphop-gruppen Racionais MCs all volden i favelaene i São Paulo: De snakket om frykten og den lave selvfølelsen hos unge svarte. Så, på midten av 2000-tallet, i Lula-årene, dukket noe nesten uhørt opp i hiphopen: rapperen Emicida. Denne store dikteren er et slags fritt elektron, som både formidler kjærlighetserklæringer og håpefulle budskap uten å glemme å sette ord på den spesifikke kritikken fra rapmiljøet. Også et annet musikalsk geni trådte fram på slutten av 1990-tallet: rapperen Sabotage, med låter som navigerer mellom eksistensielle spørsmål og politisk oppvåkning. Jeg mener at ethvert kunstnerisk medium, fordi det skaper med livet som materiale, kan og til og med har plikt til å uttrykke enhver refleksjon eller ethvert krav knyttet til sin samtid.

 

Vil det si at du ser på arbeidet ditt som uttrykk for aktivisme? 

Stykket mitt aCORdo er helt klart politisk, men det er et unntak. Kunst er stedet for drømmer og håp, og jeg pleier å gi meg selv rom til å dagdrømme og la tankene vandre før jeg i det hele tatt begynner å lage noe. Jeg velger ikke bevisst hva forestillingen skal frambringe før jeg begynner å jobbe. Hvis den reiser politiske spørsmål, så hvorfor ikke, men det er ikke en plikt for meg. Arbeidsmåten min og forholdet jeg har til danserne og institusjonene forutsetter allerede politiske valg fra min side. Roten til arbeidet mitt er derfor politisk. Men i en øvingssal, i selve skaperprosessen, er jeg fullstendig fri.